På 70-tallet var utviklingsoptimismen stor, og det var billig å ta opp lån. Som så mange andre u-land lånte Nicaragua ukritisk mye penger i denne perioden. Penger som skulle investeres i Nicaraguas framtid, men som for det meste endte i lommene på makthaverne. I 1979 kom revolusjonen, og sandinistene tok over styringen. De ville ikke betale på lån som de mente Somoza og hans tilhengere hadde brukt på å øke sin personlige velstand i stedet for å hjelpe Nicaragua ut av fattigdommen. Dermed stoppet de all tilbakebetaling av gjeld, samtidig som nye lån ble tatt opp. Sandinistene ønsket en ny start og en rask utvikling, men heller ikke de tenkte særlig over produktiviteten når de investerte. Framtidig tilbakebetaling av pengene ble heller ikke skjenket mange tanker.
Krigen ødela Nicaraguas økonomi ytterligere, og da freden kom i 1990 var gjelden kommet opp i 12 milliarder dollar. Den nye regjeringen fikk en regning i fanget som tilsvarte landets BNP seks ganger. Det var ikke lengre mulig å skyve problemet foran seg. Nicaragua måtte begynne å betale på det landet skyldte utlandet og internasjonale finansinstitusjoner. Ikke minst var det viktig å begynne å betjene gjelden for å lokke til seg utenlandske investeringer. Bedrifter tør ikke satse i et land som er dypt forgjeldet, og uten investeringer blir det ingen økonomisk utvikling.
Mesteparten av Nicaraguas gjeld er tosidig, det vil si penger som er lånt fra andre lands regjeringer. Men Nicaragua har også mye gjeld til Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF). I et forsøk på å få økonomien på fote og sikre tilgang på nye lån har Nicaragua måttet inngå en avtale med IMF om å gjennomføre struktur-tilpasningsprogram. Disse programmene er en standardpakke som IMF har laget for økonomisk skakk-kjørte og gjeldstyngede land for å få dem ut av krisen. IMF er også selvsagt interessert i at de fattige landene skal klare å betale tilbake det de skylder institusjonen.
Kort sagt innebærer strukturtilpasningsprogrammene at landene må innføre markedsøkonomi. De må åpne for internasjonale investeringer, kutte i offentlige utgifter og subsidier og ikke minst få balanse i utenrikshandelen. Et av Nicaraguas store problemer er at de importerer for mye mer enn de eksporterer, og dette er ikke sunt over lengre tid.
De første strukturtilpasningsprogrammene var svært strenge, de tok lite hensyn til nasjonal variasjon og var lite vellykka. Hovedkritikken gikk ut på at når et land tvinges til å kutte i sine offentlige utgifter, er det sektorer som helse og utdanning som først blir skadelidende. Dette har vært svært tydelig i Nicaragua, mye på grunn av at sandinistene satset stort på alfabetiseringskampanjer og helsebrigader på begynnelsen av 80-tallet. Kampanjene kunne ikke følges opp da krigen sakte men sikkert ødela og rev ned det som var oppnådd. Men da freden var et faktum og våpnene stilnet kunne det ha bli satset videre. Også regjeringene må ta sin del av ansvaret for at ingenting har skjedd på disse to frontene, og at situasjonen nå er verre en noen gang når det gjelder sykehus og skoler.
-Strukturtilpasning legger mange begrensninger på et land, og regjeringen mister noe av styringen på økonomien. Men programmene legger ikke føringer på alt, og ofte brukes de som en dårlig unnskyldning av regjeringen for ikke aktivt å gjøre noe med fattigdommen, forklarer Ulrich Lechler som er Verdensbankens representant i Nicaragua.
Utvikling krever gjeldsslette i dagens Nicaragua, men det å slette gjeld er en vanskelig affære. Mye gjeld er imidlertid allerede slettet, og i dag skylder Nicaragua ca. 6 milliarder dollar. Det er halvparten av hva landet skyldte da krigen sluttet, men fremdeles en tung byrde å bære for en fattig nasjon.
Orkanen Mitch førte til enorme ødeleggelser i Nicargua, og økonomisk ble landet satt årevis tilbake. Takket være utenlandsk hjelp har det vært mulig å starte gjenoppbygging av veier, broer og hus, og å dele ut mat til de som er rammet hardest av katastrofen. Men tragedien kan kanskje bidra til å hjelpe Nicaragua ut av gjeldskrisen. Som en del av hjelpen i forbindelsen med orkanen, har mange land besluttet å slette deler eller hele gjelden Nicaragua skylder dem. Verdensbanken og IMF har bestemt seg for å så raskt som mulig å innlemme landet i et gjeldssletteprogram. Dette programmet ser all utenlandsgjelden til et land under ett, og går ut på at gjelden skal slettes ned til et bærekraftig nivå, for deretter og betjenes på normal måte. I følge Verdensbanken og IMF er gjelden bærekraftig når den ikke utgjør mer enn 40% av BNP eller 20% av eksportinntektene. Men sletten er ikke uten vilkår, og Nicaragua må fortsette med strukturtilpasning trolig i mange år framover.
Nicaragua – veien fram mot en gjeldfri framtid er fremdeles lang. Men kanskje ser fremtiden litt lysere ut for et land og et folk som så mye heller enn å betale renter og avdrag til utlandet burde bruke pengene på seg selv.